Da capo (English: /dɑː ˈkɑːpoʊ/, also US: /də -/, Italian: [da (k)ˈkaːpo]), er opprinnelig et italiensk musikkuttrykk som betyr “fra begynnelsen” (ordrett: fra hodet). Det opplyser om at orkestret eller solisten skal spille notene om igjen fra begynnelsen.
Denne selv-kuraterte utstillingen består av verk fra tre kunstnere:
Mina Alette Pete, Hanna Engen Steinsholm og Isaac Rizell. Verkene deres overlapper tematisk med fokuset på natur, liv og død, bevegelse, og syklusene som det tidligere nevnte gjennomgår. I denne konteksten henviser “da capo” til naturens gjentakelse og ironisk nok, mangelen på en klar begynnelse av disse syklusene.
Utstilligsåpning: Fredag 15. juli kl 18:30
Åpen utstilling: Lørdag 16. juli – søndag 24. juli, kl 11:00 – 18:00.
Mina Alette Pete
(22) er billedkunstner og jobber med et vidt spenn av uttrykksmetoder. Kunstnerskapet hennes har et spesielt fokus på mentale og emosjonelle prosesser, med en tillit til den intuitive fremgangsmåte.
Siden ungdomsalderen har miljøvern og dyrevelferd vært noen av hennes største hjertesaker.
I denne utstillingen har hun for første gang malt med oljemaling. Malingen har hun selv har laget ved å kverne naturlig pigment fra jorden sammen med valnøttolje.
Gjennom denne nitidige prosessen, dypt inn i materien, manifesterer hun en inderlig omtanke for naturen og alt liv som strømmer gjennom den.
Resultatet er en giftfri, øko-vennlig og pigmentsterkt oljemaling.
Maleriene hennes «Phenomena», gjenspeiler mystikk, undring, kjærlighet og respekt for det vi ikke helt kan forstå — det vi kommer fra, og det som livnærer oss.
Hanna Engen Steinsholm
(27) er en nordnorsk musiker, poet og låtskriver med fokus på hverdagslighet og filosofien som oppstår i relasjon mellom relasjonelle mennesker og naturen inne og utenfor oss selv som vi bygger våre narativ rundt. Hun lager sanger, videoverket med musikk og varierer med andre uttrykk for en upolert stil som fremprovoseres av variasjon med nye teknikker der teknikken i seg selv ikke er i fokus, men altså historien som jeget, du, vi, eller det i mellom forteller. Enten direkte eller indirekte. Bevisst velger hun ofte jegets relasjon til alt det andre, der ubevisste tilfeldigheter kommer inn i møte med feks de andre pronomen som “alle andre” forsamlinger, men og skillet mellom jeg og du der du er f.eks dager, liv og landskap. Hun stiller med dette spørsmålet til seg selv; om jeget er viktig, og om vi har noe som er en delt opplevelse, tross alt.
Disse sangene er de hun synger som vers i den større sangen hun lever, som alle vel har en sang. I denne feedbackloop av liv og skisser av liv, forsøk på å ikke forvente det uforventede så vel som det forventede, og en større performance i møte med andre bevisstheter enn hennes egen, trives hun best med blanding av humor og alvoret den kan medføre, gitt omstendighet og omstendeligheten i det å åpne seg for nye impulser.
Dette siste må nevnes, da det er, ikke en performance, men en forberedelse kontinuerlig for livet som bygger scenen der Musikken, den i oss alle, antagelig og med håpet om helbred, får tre frem. Dette i en samfunskontekst der andre stille sanger synges inni en i nettop hverdagen, og sjelden slipper ut.
Steinsholms prosjekt er å ta en stillferdig plass på en heimesnekra scene der nordnorske tekster kan gi rom for andre i en allsang som er helt individuell.
Isaac Rizell
er en fotograf som har blitt skulpturell kunstner, og arbeider hovedsakelig med temaer rundt forholdet mellom mennesker og natur og de sosiale fenomenene som oppstår fra motsetninger i dette forholdet. Ved å presentere tre fotografier av trær og et stålegg, alle i en tvetydig tilstand av liv og død, prøver Isaac å bryte syklusen og utforske hva som ligger i mellom disse tilstandene. Å fryse livets bevegelser som i fotografiene, eller å konstruere et egg der intet liv kan dukke opp, relaterer alt tilbake til det endeløse ønsket om å kartlegge den menneskelige reisen fra liv til død og nytteløsheten i å jage dette målet.
